Jeg husker det godt. Norskundervisning, videregående, 80-tallet.
Professor Dahl knyttet neven i været og deklamerte.
«Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.»
– Henrik Ibsen –
Flere tiår senere, i bilen. Jeg knytter hendene rundt rattet og lytter.
Spillelisten til tenåringen i setet ved siden av.
«… Every night she closes her eyes
talks to the angels then cries
But no one came …
… Then she just gave up trying …
… Still, she was hoping
… You could come to get her, you could have …
Somehow she managed she’s still around …» *
Jeg titter bort på henne.
Hun ser ut av vinduet, alvorlig.
Noe har endret seg.
Noe har blitt borte.
Mistet.
Jeg er i villrede. Prøvende.
«Jeg tenker litt på deg, jeg, når …»
«Mm.»
Jeg leter i tankebanken etter de rette ordene.
Rødt lys.
Kø.
Alt står stille.
Da dukker de opp til hjelp, Dahl og Ibsen.
«Du skjønner det, vennen min. Man blir sterk av å være alene. Det gjør vondt, men du blir sterk».
«Mm.»
«Du blir selvstendig. Kan stå på egne ben.»
«Mm.»
Stillhet.
Fremdeles i villrede.
Tankene går i alle retninger.
Ensomheten.
Tomheten.
Jeg vet hvordan den kjennes.
Men nå ser jeg den – i setet ved siden av.
En ny sang fra høyttalerne.
«… Anyone, please send me anyone
Lord is there anyone?
I need someone …» **
Hendene griper enda hardere rundt rattet.
Sinne.
Fortvilelse.
Sterkest alene?
Jeg ser på henne igjen. Trenger ikke Ibsen.
«Du er ikke alene. Jeg står sammen med deg.»
Stillhet.
«Du er sterk, og sammen er vi enda sterkere.»
«Mm.»
«Livet er foranderlig. Det finnes alltid nye muligheter.»
«Oj, a’ meg – ja, da .., ja.»
Stillhet.
Grønt lys.
Køen beveger seg.
****
Lytt til sangene:
* You could have – De Presno/Lene Marlin
** Anyone – Demi Levato
Tekst og bilder: frupitch.no Innlegget ble først publisert på hennes blogg
ME-foreldrene 
Postviralt tretthetssyndrom er noe man kan få etter en virusinfeksjon, selv slitt siden september i fjor. Hva jeg har vært utsatt for vet jeg ikke, hatt 2 utbrudd i tarmen i form av ubehag som har satt ned almenntilstanden min kraftig. Med 2 mnd mellomrom, kommet noe videre sakte. Men langt igjen, kan gå som vanlig. Men ikke noe anstrengelse, sykler en tur hver uke. Går av sykkelen i bakker. Har også brenning/kribling/føling i armer og bein i varierende grader. Før var jeg et menneske som trente styrketrening 3 ganger i uken.
Ingen blodprøver gir noe utslag, også vært hos en infeksjonslege på eget iniativ. Stopper fort opp i det offentlige når man ikke får utslag på de enkleste prøver. Motstand hos fastlegen også såklart, som kun støtter seg på blodprøvene.
Alle andre støter deg også vekk når ting ikke kan dokumenteres, uten inntekt og alt blir ting håpløst i lengden. Når livet møter motgang så ser man hvem man ikke skal bruke tid på mer hvertfall. Håper jeg kommer meg igjen på sikt før økonomien dreper meg helt, har virkelig gjort innsats med aktivering. Det har ikke vært løsningen, heller gå småturer og hvile masse. Spise næringsrik mat.