Tenk om de glemmer meg, mamma!

Jenta og hunden

Hun er så vakker, datteren vår.
Hun er tenåring straks nå.

Hun spurte meg i forgårs – tror du de glemmer meg, mamma?
«Nei, jenta mi, hvordan kan de».

Og så er det noe i det – i denne frykten og uttalelsen som er reell.
Når man aldri synes …
Når man ikke kan være med fordi man er husbunden, fanget i fengsel – og fengselet er egen kropp.
Når viljen og kroppen krangler, når du vil alt, vil livet, og kroppen oppfører seg som om du har klatret de høyeste fjell de siste dager, siste uker, siste år …

For når ungdommen slår ut i blomst, er det bare så feil å være «stengt inne», alene.

Blomsten trenger luft, vann og sol.
Et jordsmonn den kan trives og vokse i.
Den liker å se og bli sett,
slik ungdommen også trenger!

Alle trenger det.

FUCK ME!!!

Vi slutter ALDRI å klatre, jenta mi!
Vi klatrer sammen og hviler sammen!
En dag der fremme er du oppe, og da – FOR EN UTSIKT!
Og ALLE vil se deg skinne 😍❣️
Og det skjer!!

Jeg lover!!!

Mamma

Om ME-foreldrene

ME-foreldrene drives av foreldre til barn og unge med ME. Vi samarbeider om å øke innsikt og forståelse for vår og våre barns situasjon. Støtter biomedisinsk ME-forskning. Vi har nylig stiftet foreningen ME-foreldrene, og vil åpne for innmelding i løpet av kort tid. Du finner oss på facebook.com/ME-foreldrene og på Twitter som @MEforeldrene. Les mer under «Om oss» og «Hjem».
Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, ME, Personlig fra pårørende. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..