Konfirmasjon

Nesten alle ungdommer i Norge velger å konfirmere seg, enten i kirken eller borgerlig/humanetisk. Dette er et overgangsrituale, noe mennesker til uminnelige tider har markert. Overgangen fra barn til voksen er kanskje ikke så markert som tidligere, men konfirmasjonen er likevel et veiskille. En anledning til å feire ungdommens energi, starten på et liv som, om ikke helt, så nesten voksen. Familiene samles til seremoni og selskap. Foreldrene vil at alt skal være perfekt for den store dagen, en siste markering av barnet, en gave, en anledning til å samle familien, pusse opp stua, feire, spise god mat, ta fine bilder.

Men så er det noen som har en annerledes ungdomstid.

Noen ungdommer har ikke en normal konfirmasjonstid med undervisning av prest, kateket eller av en ung student som jobber for Humanetisk forbund.

Noen ungdommer har ikke møtt i gruppe og diskutert meningen med livet, liv og død, verdens urettferdighet eller rett og galt.

Noen ungdommer kjenner urettferdigheten på kroppen hver dag.

De har ikke krefter til å møte opp på konfirmasjonsgruppe. De klarer ikke kjøpe dress, for en tur i butikken er ikke mulig. De har ikke krefter til å stå oppreist så det kan tas mål til bunad.

Allikevel prøver foreldrene å legge til rette slik at dagen skal bli god.

Dilemmaer er det nok av
Skal vi late som ingenting, og kjøre på med full feiring, og heller ta smellen etterpå?
Skal vi spørre om presten kan komme hjem til oss?
Skal vi dele opp konfirmasjonen over flere dager?
Skal vi utsette konfirmasjonen til senere?
Skal vi droppe hele konfirmasjonen og heller markere noe senere, når ungdommen er frisk nok til å ha glede av det?
Skal vi kontakte presten eller Humanetisk forbund, legge fram problemet og be om hjelp til å tilrettelegge? – Hvordan blir vi møtt da?

Man må lukke øynene, hoppe i det og ta et valg. Hva tror vi kan funke?

Ungdommen selv har som oftest egne forventninger og håp for selve dagen, foreldre muligens en annen, mens slekt og andre kanskje har forventninger om å delta i feiringen og hvordan en slik feiling «skal» foregå.

Med sykdommen ME i hus, så gir det utfordringer, og kan føre til langvarige konsekvenser. Ønsker og planer for undervisning og feiring, trenger ikke å samsvare med den hverdagen en lever i.

Her kommer atferdsanalysen seilende inn, som et mulig godt verktøy:
S – O – R
S (stimulus) står her for alt av stimulering og aktivitet før den store dagen.
O (organisme) står for alt av inntrykk, fysisk-/psykisk påvirkning og aktivitet, på selve høytidsdagen.
R (refleksjon) står for hva som skjer dag 1, 2 og 3… etter høytidsdagen.

S-O-R, påvirker hverandre. Alle tre momenter er særs viktige hver for seg og ilag. Gjelder i høy grad for en ME-syk, der all ekstra belastning, nøye må vurderes opp mot eksisterende energibank.
Mer om SOR-modellen her

Vi har hørt om mange ulike løsninger på konfirmasjonen for ME-syke ungdommer.
De aller fleste voksne i kirke og Humanetisk forbund er samarbeidsvillige og vil gjerne legge til rette for ungdommer som er for syke for vanlig kurs og seremoni. Man kan faktisk konfirmeres uten både kurs og generalprøve på seremonien, kanskje det viktigste er å markere at man er ungdom nå?

Konkrete tips til kommende konfirmanter og foreldre
Meld fra ved påmelding at konfirmanten har utfordringer.
Be om tilrettelegging av kurset, forståelse for at det kan bli vanskelig å møte opp, tilrettelegging for samlinger og turer (vi anbefaler ikke opplegg som Camp Refugee ol. for ME-syke).
Be om at konfirmanten ellers behandles som en vanlig ungdom – det er viktig for de fleste!
Be om evt tilrettelegging ved seremonien, det kan være egen privat seremoni i kirken, egen seremoni hjemme, få hoppe over generalprøve for å spare krefter til selve dagen, få sitte eller bruke rullestol under seremonien etc.
Ta en vurdering på hvordan dagen skal markeres hjemme. Skal det være stort “vanlig” selskap, skal man vente noen dager mellom seremoni og selskap, skal man ha bare kjernefamilien til hyggelig middag og kaker, skal man informere fjern slekt som kanskje ikke vet så mye om ME om hvordan det er? Skal sykdommmen snakkes om eller nevnes i taler og sanger eller bilder og film?
Noen familier har valgt å sende ut kort til familie og venner der man informerer om at konfirmanten er for syk for markering av dagen, og ber om at han eller hun heller får en liten oppmerksomhet i posten.

Hva som er god planlegging og gjennomføring av høytidsdagen for en ME-syk konfirmant, er høyst ulik. Men det er ungdommens dag, og de skal overleve tiden som kommer etterpå også !

 

Kortlenke for deling: http://wp.me/p3VLNe-1pH
Oppgi kilde ved deling.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, ME, Råd om ME hos barn og unge og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s