–
Skoene på dørmatta. De stod der så lenge at jeg ikke ville huske hvor lenge. Ensomme, forlatt, ventende… Hver gang jeg gikk ut gjennom døra så jeg skoene og gråt innvendig. Jeg flyttet dem aldri. De skulle stå der selv om det kostet å se dem. Flere ganger hver dag så jeg dem, alltid på samme sted. Å ta dem bort var umulig. Jeg rørte dem aldri.

–

En dag skulle skoene tas i bruk igjen. Skoene var symbolet på livet som hadde stoppet opp. Skoene var også symbolet på at livet skulle starte igjen.

Jeg ventet. Ventet. Ofte kjente jeg kvalmen når jeg så skoene. Han som eide skoene var på rommet. I mørket, i stillheten. Han hadde ikke rom for å tenke på skoene. Han greidde bare å være. I den forferdelige sykdommen som stengte ute alt liv, alt lys, all lyd, all lykke. Han var bare…