–

Jeg sitter på huk foran esken, mens tårene renner nedover kinnene mine.

Esken jeg har foran meg er en av tre, og som de andre er den stappet full av minner. Juleminner. Minner om latter og begeistrede, forventningsfulle barn.

Det er rart hvordan en samling av alt fra de enkleste dorull-nisser til de mer avanserte kulehode-nisser på ispinne-ski kan sette i gang et skred av tanker og følelser.
–

–
Tanker om en tid som var både stressende og frydefull. Med travle voksne og utålmodige barn i fyr og flamme over forberedelsene. Hvor man som voksen hvert eneste år var rimelig sikker på at – denne gangen blir vi ikke ferdig i tide. Men hvor man like ofte kunne glede seg over at – det ble man. For jul ble det uansett.

Jeg sitter foran esken min og tenker på hvor slitsomt jeg syntes det var å ha alle…