Jeg trodde det heller ikke

Jeg trodde ikke at en 12-åring kunne bli både sjuk og sjukere av å være på skolen. At han først måtte kutte gym (han som elsket fotball!), og så stadig flere timer inntil det ikke var flere timer igjen å kutte.

Foto: pixabay

Illustrasjonsfoto: pixabay

Jeg trodde ikke det var mulig at en 12-åring på noen som helst måte kunne ende opp med å ikke klare å komme seg på skolen en eneste gang på et halvt år! En 12-åring som inntil et halvt år tidligere virket tilfreds, trivdes på skolen og fikk gode tilbakemeldinger. Eller at han fortsatt – to år senere – skulle glimre med sitt fravær.

Jeg trodde slett ikke at en 12-åring som hadde utviklet seg normalt fram til han var 12 år, seks måneder, sju uker og fire dager gammel plutselig skulle virke som han hadde kraftig dysleksi og enda kraftigere dyskalkuli. At gangetabellen kunne bli borte fra et hode som hadde lagret den uten problemer. Både den store og den lille.

Jeg trodde ikke at en 12-åring kunne ha smerter omtrent overalt eller trenge å bli støttet for å komme seg til og fra do.

Jeg trodde ikke at en 12-åring kunne bli så sjuk av å ha venner på besøk at jeg ville finne ham gråtende på badet og bare måtte be kompisene om å gå hjem – midt i leken. De hadde vært her en halvtime. Og at det skulle fortsette slik de neste to årene.

Jeg trodde ikke en 12-åring kunne bli så sjuk av vanlige lyder på en restaurant. Så sjuk at vi måtte forlate måltidet før desserten. Før yndlingsmaten var halvspist. Støyen var så plagsom at han rømte ut på gata.

Trodde ikke at en 12-åring kunne bli så sjuk at det var ok å bruke rullestol på butikken – «for da synes det at jeg er sjuk».

Jeg trodde i hvert fall ikke at en 12-åring, etter å ha blitt brakt fortvilt og utslitt til skolen et halvt semester – før vi og legen innså at han måtte slutte – kunne bli så sjuk at han innimellom hørtes ut som en slagpasient med alvorlig afasi. At også ordene skulle bli borte. Og fortsette med det hver gang han har gjort for mye de neste to årene. Det vil si – det er ord der, men i perioder gir ikke de ordene som kommer ut av munnen hans noen mening. De henger ikke sammen, og det er umulig å vite om han ber om mat, vann, eller om han trenger å få det varmere eller kaldere.

Ikke trodde jeg at en 12-åring kunne bli så sjuk at han ikke greide å dusje før han var 14. Eller at foreldrene skulle måtte begynne å pusse tennene hans igjen. I senga. Liggende.

12-åringen har blitt 14. Han er stadig like sjuk, eller egentlig verre. Feber i varierende grad i snart fem måneder nå. Går det ikke an, sier du? Nei. Det trodde ikke jeg heller.


Jeg trodde det ikke.
Hadde aldri tenkt tanken engang.
Ikke før jeg erfarte det med min egen sønn.

Av tidligere ikke-troende, spent på hva de neste to årene vil bringe

English version

Kortlenke for deling: http://wp.me/p3VLNe-B4
Husk å oppgi kilde hvis du deler uten lenke.

Om ME-foreldrene

Bloggen ME-foreldrene drives av foreldre til barn og unge med ME. Vi samarbeider om å øke innsikt og forståelse for vår og våre barns situasjon. Støtter biomedisinsk ME-forskning. Du finner oss på facebook.com/ME-foreldrene og på Twitter som @MEforeldrene. Les mer under «Om oss» og «Hjem» (Sidene vil oppdateres fortløpende, da ME-mammaene som startet bloggen nylig har slått seg sammen med en gruppa ME-pappaer.)
Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, Personlig fra pårørende og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

10 svar til Jeg trodde det heller ikke

  1. Lothiane sier:

    Reblogged this on Under stjernene and commented:
    Sterk og vond lesing hos fryvil.com i dag.

  2. Nei, hvordan kan man tro det..😦 Ikke noe man ser for seg skal skje.
    God bedring til dere.❤

  3. Anne sier:

    Jeg trodde det heller ikke… Min sønn er snart 18 og ligger hjemme på tredje året. Det som skulle vært de beste årene av hans liv er…ingenting…

  4. silje sier:

    Lege Joakim Øien Iversen kan kanskje hjelpe? .Han har hjulpet meg og mange andre med ME ! En av de få legene som faktisk forstår og behandler kronisk sykdom på riktig måte.

    Ta kontakt med han på mail
    dr@iversen.com

    http://www.joakimiversen.com

  5. Elly pedersen sier:

    Jeg har en datter der har haft det så dårligt i snart 10 år. Det er forfærdeligt! Det værste er, at der ikke er meget hjælp at hente nogen steder, og man ikke bliver taget alvorligt. Jeg drømmer hver dag om, at nogen kan hjælpe hende tilbage til livet.

  6. etlivleve sier:

    Trist å lese om hvor syke barn kan være i årevis. Det er bra de her skjebnene kommer frem i lyset. Takk til mor som står frem!

  7. Tilbaketråkk: I didn’t believe it | ME-mammas betroelser

  8. sonjadurand sier:

    Så trist, å føle at han går glipp av livet. Jeg håper at an snart blir frisk, og kan glede seg over ting som favorittmaten på restaurant igjen!

  9. @fryvil sier:

    Vi ønsker å legge inn disse kommentarene fra @debbiecmhb på Twitter (vår oversettelse):

    «Jeg ville ikke ha trodd at foreldre ofte blir beskyldt for å gjøre sine barn syke; eller at barn ville bli fortalt «hvis du ønsket å bli bedre, ville du bli det»; eller at barn blir stående uten utdanning i årevis fordi skolene rett og slett ikke vil tilrettelegge (på en ME-vennlig måte); og hvor utrolig sterke alle familiene jeg har møtt er.»

    – Og vi kunne ikke vært mer enige!
    Det er også flere gode kommentarer under den engelske versjonen, så ta gjerne en titt på dem!

  10. Tilbaketråkk: Jeg Trodde Det Heller Ikke | Blopp.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s