Kart eller terreng?

Når kartet ikke stemmer med terrenget. Skal man da  følge kartet, eller terrenget? Forestill deg at du skal ut å rusle i naturen. Kanskje har du bestemt deg for en spasertur i marka. Kanskje har du ikke vært i det området før. Kanskje er din kjennskap til terrenget basert på andres erfaring.

Du har i minnet alle historiene andre har fortalt deg om hvordan det ser ut der, hva du kan eller må forvente deg og hva du bør gjøre når du snubler i en stein eller trerot. For det vil du visstnok garantert komme til å gjøre. Det har alle de andre gjort, som har gått der før deg.

Ill: ME-mammas betroelser

Billedmontasje: ME-mammas betroelser

Du får med deg råd om hvor det er fint å gå, hvor du ikke må finne på å gå, tips om hva du bør svinge innom og ta en titt på, og et kart selvsagt. Et kart over det ukjente terrenget du er på vei til å utforske. Et kart som er tegnet av andre som har ruslet der før deg. Det kommer til å gå veldig bra. Du vil få en fin tur.
Bare følg kartet og de rådene du har mottatt.


Det har etter sigende gått bra med alle de som har tråkket opp stiene for deg. Eller har det det?
Du pakker i hvert fall sekken, ifører deg behagelig påkledning og legger i vei. Frimodig og ved godt mot. Dette skal gå fint. Andre har gått her før, og du skal bare traske etter.
Etter hvert som du vandrer gjennom skog og over åpne sletter, oppdager du først og fremst at stien stadig deler seg i to armer. Dernest at det ved inngangen til en av armene i hvert kryss, står et tre-skilt stukket ned i jorden. På samtlige skilt står det skrevet: Jeg har vært her! Gå hit!

I starten følger du anvisningene. Det må jo være lurt. De har jo vært her. Og de ber deg komme etter.
Så følger du skiltene. Først det ene, så det andre. Men det virker ikke som du kommer noe sted. Alt ser likt ut. Du føler at du går i ring. Har du ikke nettopp passert den maurtua der?
Du snubler i røtter og dumper borti steiner. Og den fjerde gangen maurtua dukker opp, har du bestemt deg. Tilbake til utgangspunktet og frem med kartet. Og kompasset selvsagt. Det er bare å stake ut kursen, så skal alt gå bra.

Litt orienteringskunnskaper har du jo. Så når du finner en rute på kartet som ser ut til å ta deg til et vann, bestemmer du deg for å velge den. Der kan du ta en pause og nyte nistematen din. Hjemme-smurte rundstykker og kakao.
Ruten følger først stien uten skilt. Kartet forteller at terrenget er ganske flatt, men etter hvert som du går, skjønner du at det stemmer ikke. Det går bare nedover og nedover. Så går det oppover og oppover, for til slutt å ende ytterst på et stup. Der skulle det ligge et vann. Det gjør det ikke.

Så hva gjør du? Når det viser seg at rådene du fikk ledet deg inn i en sirkel uten ende, og kartet fører deg til helt andre steder enn det lover? Kanskje det er nå du skal følge terrenget?

Når du står der på avsatsen, har du god sikt. Du ser til høyre, til venstre og rett frem. Bak deg vet du allerede hva som ligger. Til venstre et stykke fremme, langt der nede på andre side av gress-sletten, ligger vannet.
Du ser fra der du står, at du må et lite stykke tilbake, ned i dumpa der og gjennom krattet. Så kan du krysse sletta den siste biten før du kommer til vannet. Du må stole på deg selv. Dette skal gå bra.

Du rusler tilbake et lite stykke ned bakken, tar til høyre ved ei diger furu. Du sklir og lander på rumpa og rutsjer nedover i søla, til du ender i en stubbe med hofta først. Au!
Du reiser deg, tørker av deg jord og barnåler og går ufortrødent videre gjennom krattet. Det er ikke høyt og det stikker ikke. Noen minutter senere er du ute på sletta, og du kan se solstrålene blinke i vannflaten et par hundre meter lenger fremme. Det skal bli godt å få hvile.

Historien er litt for fantastisk til å være sann. Allikevel er det slik mange ME-syke og deres pårørende føler at orienteringen i sykdommens landskap er.
De får mange gode råd som viser seg å ikke føre noe sted hen. De fleste utforsker noen eller mange av de stiene de blir anbefalt å ta, for som regel å ende opp hvor de startet. Litt mer desillusjonert for hver gang.

Og «kartet» de får utlevert og beskjed om å følge, viser seg som oftest å ikke stemme med det «terrenget» de syke og deres omsorgspersoner befinner seg i. De fleste stoler på at «kartet» skal vise vei, men det er dessverre ikke tegnet av de som har nådd «vannet».
Så hva gjør de? De forstår etter hvert at de må stole på seg selv og følge terrenget.

For når kart og terreng ikke stemmer overens, er det ikke terrenget det er noe galt med.


Av Hanne Ramstad

Kortlenke for deling: http://wp.me/p3VLNe-oB
Husk å oppgi fryvil.com som kilde om du deler fra ME-mammas betroelser uten lenke.

Red. anm:
Hanne Ramstad har gitt ut en bok hvor du finner denne og tekstene under fanen Min sønn har ME, men også mange flere. Vår anmeldelse av boken kan du lese her.

Les også Slik blir du frisk – bare følg dette skjemaet

Om ME-foreldrene

Bloggen ME-foreldrene drives av foreldre til barn og unge med ME. Vi samarbeider om å øke innsikt og forståelse for vår og våre barns situasjon. Støtter biomedisinsk ME-forskning. Du finner oss på facebook.com/ME-foreldrene og på Twitter som @MEforeldrene. Les mer under «Om oss» og «Hjem» (Sidene vil oppdateres fortløpende, da ME-mammaene som startet bloggen nylig har slått seg sammen med en gruppa ME-pappaer.)
Dette innlegget ble publisert i Personlig fra pårørende og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Kart eller terreng?

  1. Anne sier:

    Takk for god tekst! En pedagogikk-foreleser jeg hadde sa en gang;» Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det faktisk terrenget som går foran! » God kunnskap for flere enn ped.studenter….😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s