Alle disse «gode» rådene!

Min tenåringsdatter har ME. Hun makter ikke å gå på skole, delta på fritidsaktiviteter eller å ha et sosialt liv. Det finnes ingen kur, ingen quick fix eller medisin. Det finnes muligheter til å lindre noen symptomer, men ikke noe som virkelig hjelper. Det er heller ikke mulig å si noe om prognosen for bedring.

ME er ikke en hyggelig diagnose å få, men det var en lettelse da den erfarne nevrologen sa «Dette er et helt klassisk tilfelle av ME». Da fikk vi et navn på alle de merkelige symptomene hennes. Hun hadde blant annet kraftige influensasymptomer – feber, frostanfall med skjelving og blå lepper; verk i kroppen; svimmelhet og ustø gange; lyd- og lysømfintlighet; magesmerter; kvalme; nyoppståtte lese- og skrivevansker; problemer med å treffe selv enkle valg; perioder hvor hun ikke klarte å foreta seg noe som helst; komalignende søvn som det var umulig å vekke henne fra; nedsatt immunforsvar og – ikke minst – kraftig symptomforverring etter selv den minste anstrengelse.

Det er ikke bedre enn det høres ut, men hun er heller ikke blant de sykeste. Heldigvis. Datteren min er stort sett husbundet. Det betyr blant annet at hun, som mange andre barn og unge med ME, dessverre har falt ut av skolen. Det var vanskelig å innse at hun måtte få slippe å gå på skolen. Jeg har selv høy utdanning og mener at utdanning er viktig. Men hun kan ikke gå på skolen, for det gjør henne sykere.

Som mor til et alvorlig sykt barn, står jeg ofte i situasjoner hvor jeg må forsvare både meg og datteren min. Og jeg får uendelig mange gode råd.

Godt råd 1: (fra en lege) «Hold deg unna pasientorganisasjonene. De kan få dere til å tro at ME er en ekte sykdom.» Vel – for oss som har sett jenta på nært hold de siste årene, er det ingen tvil om at dette er en høyst ekte sykdom. Og pasientorganisasjonene sitter på mye viktig, erfaringsbasert kunnskap som vi drar nytte av og som gjør hverdagen enklere.

Godt råd 2: (fra en helsesøster) «Men hvorfor vil hun ikke på skolen? Av og til må man bare si at – hør her jenta mi, det er viktig at du gjør skolearbeid, for det må alle gjøre. Tenk på alt du går glipp av!» Normalt ville jeg – som selv er lærer – vært helt enig i dette, og det var dette jeg prøvde å gjøre helt til hun en periode ble bortimot 100 % sengeliggende. Friske barn skal på skolen. Men med ME, så går det sjelden an. Det er blant annet alt for mye auditiv og visuell støy der, noe som oppleves som et bombardement mot sansene. Hun blir sykere etter bare en skoletime. Det kan ta alt fra 1-2 dager til 1-2 uker å komme seg tilbake til formnivået hun var på før den ene timen. Og – jeg kan garantere at hun tenker på alt hun går glipp av. Det gjør vi som er pårørende også.

Godt råd 3: «Du må få henne til å begynne å trene. Alle blir jo bedre av å komme seg ut og gå en skikkelig tur! Eller hva med fysioterapi? Bare det å få rørt litt på seg…» Joda, så godt som alle blir bedre av å gå en tur og bevege seg. Men ikke de med ME. De kan gå en liten tur når de selv kjenner at de har kapasitet til det, men går de tur når de egentlig ikke orker, er resultatet symptomforverring. Og den kan altså være både alvorlig og langvarig.

Godt råd 4: «Har du prøvd Lightning Process (LP)? Jeg leste om ei som hadde vært på et tredagers kurs, og hun ble helt bra!» Så flott at hun ble helt bra! Men, nei. Datteren min har ikke vært på, og skal heller ikke på et slikt kurs. LP ser ut til å være et alternativt opplegg uten forskningsmessig fundament. Det mentale er viktig for alle, og LP er helt sikkert supert for mange hvor det virkelig er tankemønstrene som er problemet. Dessverre kjenner vi folk som har blitt vesentlig dårligere av sin ME etter LP, men som ikke ønsker å stå fram fordi de i tillegg føler skam over ikke å ha klart å tenke seg friske. Dessuten er det dyrt. Noen tjener masse penger på dette.

Godt råd 5: «Hva, får hun ikke noe behandling? Dere må jo GJØRE noe!» Vi har gjort en god del. Først prøvde vi fastlegen, som i tre år bare kom med «gode råd» som jeg prøver å svare på her, i tillegg til tilbud om lykkepiller. Til slutt byttet vi lege, og ble hørt! Alle mulige prøver ble tatt, jenta ble sendt til spesialister an mass, og kom ut igjen med ME-diagnosen. Men å få diagnosen førte ikke til behandling, for det finnes per i dag ingen kurativ behandling mot ME.

Godt råd 6: «Jeg vet om noen som har vært på Catosenteret. Har dere prøvd det?»
Ja, det har vi. Det var et fint avbrekk fra den monotone hverdagen hjemme. De fleste som jobbet der var supre, og fordi alt var så godt tilrettelagt med alt på ett sted, så klarte hun en god del mer der enn hjemme. Men det var ingen kur! Dessuten var noen av dem så opphengt i sin tro på at ungdommene manglet motivasjon at det virket som om de ikke klarte å fatte at jenta er supermotivert.

Godt råd 7: «Det hadde sikkert hjulpet å gå ned i vekt…» Ja, det hadde det sikkert. Men hun spiser veldig lite. Små porsjoner, sunn mat laget fra bunnen av for å unngå skjult salt, sukker og fett. Problemet er at hun ikke makter å trene. Det skal svært lite til for å opprettholde vekten når man er så passiv. I tillegg er det kaos i flere hormonsystemer som spiller en stor rolle her. Mye av vekten skyldes også vann i kroppen ,som igjen har sammenheng med betennelsestilstander. Dette er en av få ting legen har vært tydelig på.

Godt råd 8: «Hun trenger sikkert å snakke med noen. Hva med en psykolog?» Ja, som mange andre barn og unge med ME ble hun faktisk sendt til psykolog. Psykologen fant ikke noe galt med jenta, men samtalene var likevel fine for å få hjelp til å akseptere tingenes tilstand.

Godt råd 9: «Tenk positivt!» Ja, hadde vi ikke tenkt positivt, så tør jeg ikke tenke på hva som ville skjedd. Vårt i utgangspunktet positive og optimistiske sinnelag er det som får oss til å «stå han av».

Datteren min har hele tiden hatt et sterkt ønske om å være som alle andre barn og unge, og delta på skole og i fritidsliv. Hun savner vennene sine, savner å gå på skolen og på trening, savner til og med lekser og prøver. Det betyr at å måtte høre på gode råd om å tvinge seg til disse og andre aktiviteter, og å måtte svare på dem, er en tilleggsbelastning. Men vis at dere bryr dere – om dere kjenner noen med ME. Bare vær litt forsiktig med gode råd. Spør heller om vi kan fortelle litt om hvordan det virkelig er å leve med ME, men lytt til hva vi forteller i stedet for å avbryte med gode råd. Og vil dere virkelig hjelpe, så spør hva vi trenger hjelp til. For vi som har ME i familien får ikke gjort alt vi gjerne skulle gjort. Vi må støvsuge når den syke er ute en sjelden gang, og vi klarer kanskje ikke å få kjørt bilen til service. Skjønner?

Av @fryvil
Kortlenke til denne posten: http://wp.me/p3VLNe-12

Om ME-foreldrene

Bloggen ME-foreldrene drives av foreldre til barn og unge med ME. Vi samarbeider om å øke innsikt og forståelse for vår og våre barns situasjon. Støtter biomedisinsk ME-forskning. Du finner oss på facebook.com/ME-foreldrene og på Twitter som @MEforeldrene. Les mer under «Om oss» og «Hjem» (Sidene vil oppdateres fortløpende, da ME-mammaene som startet bloggen nylig har slått seg sammen med en gruppa ME-pappaer.)
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

34 svar til Alle disse «gode» rådene!

  1. Nicole sier:

    Datteren din er utrolig heldig som har deg. Jeg er selv 19 år, og fikk diagnosen i august i år. Først etter å ha flyttet hjemmefra fikk jeg kommet meg til lege, bli skikkelig undersøkt og utredet. Min mor var (og er) desverre langt i fra så forståelsesfull som deg. Jeg var syk i 1,5 år uten at jeg ble trodd. Jeg var bare «lat og hadde feil prioriteringer». Og fremdeles nå som jeg har diagnosen, er husbundet for det meste, og sover 12-16 timer om dagen, og hviler stortsett når jeg ikke sover, så er det fremdeles «gode råd» å få hver gang vi snakkes.
    Jeg kan visstnok ikke bare legge meg til å visne på den måten her, jeg er jo 19 år med hele livet forran meg. Jeg må komme meg mer ut av huset, for det er jo så bra for meg. Hun prøver å fortelle meg hvor viktig det er med skole (jeg begynte aldri på vg3 pga sykdom), selv om hun utmerket vet jeg var et skolelys av dimensjoner før jeg ble syk, og ønsker inderlig at jeg hadde energien til å orke skole.

    Poenget mitt var uansett ikke meg og mitt, men jeg vil bare takke deg på vegne av oss som ikke har pårørende med så mye forståelse som du har. Takk for at du forstår, og kjemper for datteren din når hun ikke kan.🙂

    • @snurre007 sier:

      Hei Nicole, og takk for hyggelig tilbakemelding!🙂 Vi trenger alt vi kan få av støtte – både de som selv har ME og vi som er pårørende! Det tok meg lang tid å innse at datteren min ikke kunne gå på skole, og jeg gjorde en del som ikke var så lurt. Presset henne opp om morgenen og på skolen, når hun i utgangspunktet lå i noe jeg best kan beskrive som komalignende søvn. Men så lenge legen ikke så ting i sammenheng og jeg selv ikke visste noe om ME… ME er ikke logisk! Så på en måte forstår jeg moren din. Kanksje du kan snike til henne noen av tekstene fra denne bloggen? Eller denne artikkelen fra Tara? http://me-foreningen.com/meforeningen/?p=6184 Jeg vet at mange har forstått litt mer etter å ha lest den og mitt svar – «Min elskede unge».

      Jeg ønsker deg alt godt og god bedring! Lytt til kroppen din, det er bare du som kjenner hvordan den har det. Det er vondt å ikke bli trodd. Du har kanskje sett dette fra VG, men jeg legger lenke her også: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10143878

      Klem

  2. Støvkorn sier:

    Viktig post, bra skrevet! Den er delt!

  3. Marita Bliss sier:

    Med ME selv husker jeg mye av dette. Men jeg hadde flask og har alltid hatt en sterk mor som har passet på meg. Dere mødre altså, hva skulle vi gjort uten dere ♥ !

    Jeg ble selv syk i 9. klasse, jeg fikk tilrettelagt undervisning utenfor skolen. Først i liten gruppen, hvilket ikke funket så bra, så bare meg og en lærer. Jeg har også hatt noen år med hjemmeundervisning på videregående🙂 FIkk studie-kompetanse til slutt, får ikke studert noe med det først, er greit å ha🙂

    • @snurre007 sier:

      Så godt at du har en sterk mor som har klart å passe på deg, Marita! Det handler om så mye – både å skjerme og bremse når det trengs, og å stimulere akkurat passe mye når det går an. Og alltid, alltid beholde håpet om en bedre hverdag og en kur! Med studiekompetanse i boks er du klar den dagen formen tillater deg å gå videre – den veien du ønsker.🙂

      Jeg ønsker deg alt godt og god bedring!

      Klem

  4. Helene sier:

    Skjønner dere kjempe godt! Jeg har selv hatt ME i åtte år (er 24 i dag) og har slitt mye md å akseptere hva jeg har gått glipp av. Det er viktig å huske på at du er alltid det beste for ditt barn. Du kjenner din datter best, og jeg er sikker på at du hadde visst det om hun ikke var ordentlig syk. Det er ikke mange barn som frivillig ligger hjemme i stedet for å gå på skole. Hold motet oppe, vi venter på aksept, hjelp og en dag en kur! Lykke til videre❤

    • @snurre007 sier:

      Tusen takk for fin tilbakemelding, Helene!🙂
      Det er ingen tvil om at dere går glipp av mye, og INGEN tenåringer velger å ligge under dyna i stedet for å være sammen med venner, på skole og fritid. Det gjør man først når det er tvingende nødvendig.
      Mens vi venter på den kuren, kan vi prøve å nyte de små tegnene på bedre aksept: stadig flere leger ser ut til å skjønne stadig litt mer av ME, og stadig flere familiemedlemmer tar inn over seg hvordan de som har ME faktisk har det.

      Ønsker deg alt godt og god bedring!🙂

  5. Tenk så mange ME-syke som har opplevd akkurat det samme, både unge og voksne. Kjenner meg så igjen. Ble også sendt til Cato-senteret for ca. 9 år siden. Der var det full trening flere timer + basseng , lange gåturer. Ble bare sykere og sykere til de til slutt skjønte de at det eneste stedet for meg var bassenget. Har hatt ME siden 2001 med mange opp og nedturer . Så mye uvitenhet som går ut over denne gruppen. Vondt

    • @snurre007 sier:

      Takk for at du deler, Haldis!🙂
      Catosenteret har nok lært en del på de ni årene som har gått. Det er stort sett tre aktiviteter om dagen nå, men selvsagt i tillegg til måltider og slike grunnleggende ting. Derfor ventet nevrologen med å søke datteren min dit til hun var i god nok form til å få utbytte av det. Dessverre ble hun dårligere igjen en stund etterpå, men jeg tror ikke det er noen direkte sammenheng.
      Men det er veldig synd at det er så mye uvitenhet blant alle hjelpere og familie og venner. Det er vondt å ikke bli trodd, og det å stadig måtte forklare og forsvare seg, er en stor tillegsbelastning for mange. Vi ser små tegn på bedre forståelse i helse- og hjelpeapparatet. Vi får bare håpe at den utviklingen fortsetter.

      Ønsker deg en så god dag som du kan ha!🙂

      Klem

  6. Krystelle Sandøy Bredrup sier:

    Som jeg skulle sagt det selv. Jeg er også lærer. Har hatt ME siden fødselen av mitt yngste barn i 2011. Alle gode og velmenende råd er utrolig slitsomme å respondere på. Greier ikke å skrive så mye, så veldig deilig å se at andre kan være talerør for oss. Tusen takk!

    • @snurre007 sier:

      Takk for hyggelig respons, Krystelle!🙂
      Vet at mange med ME har problemer både med å lese og skrive. Derfor prøver jeg å skrive klart og tydelig, og da er det fint å se at du orker å lese her inne. Det er mye styrke å hente i det å se at man ikke er alene om å ha det som man har det.

      Ønsker deg en best mulig dag!🙂

      Klem

  7. Maria sier:

    Det er ikke tvil om at ME-mødre er noen helter. Tror aldri jeg har hørt en pårørende med så mye innsikt i sykdommen. Jeg har selv ME og måtte flytte hjem igjen til foreldrene mine sommeren 2012. Fantastisk hvordan du skriver alt dette. Tror aldri jeg hadde klart å formelere meg så tydlig. Stå på! Datteren din er heldig som har deg.
    Skal be for henne og familien din, og et svar på ME-gåten.

    • @snurre007 sier:

      Tusen takk for vakre ord, Maria!🙂 ME-mammaer, og ME-pappaer, har store utfordringer – som henger sammen med de enorme utfordingene dere med ME har. For meg er den beste måten å takle dette på å sette meg inn i sykdommen. Kunnskap er makt! Med god hjelp av andre engasjerte ME-mammaer, begynner jeg å få ganske god innsikt. Og siden jeg liker å skrive, er denne bloggen mitt bidrag til bedre kommunikasjon, forståelse og respekt. Les gjerne de andre bloggpostene også. Jeg tror du vil kjenne deg igjen.

      Med ønske om at du har det så godt som du overhodet kan i kveld – og god bedring!🙂

      Klem

  8. Huldra sier:

    Utrolig godt å se at du forstår henne, og tar ME på alvor. Kjenner igjen alle tipsene og rådene av å være ME-syk selv, og det aller beste av disse er det med å være positiv. Takk for at du deler🙂

  9. Veldig bra skrevet. Mye gjenkjennbart. Bare fortsett å hold hodet høyt. Klem til dere❤

  10. Therese sier:

    Så flott du skriver! Jeg ble syk i slutten av 2011 og har mang en gang følt takknemlighet for de av dere som har gått veien før meg. Jeg er en av de heldige som nesten bare har møtt omsorg og velvilje fra leger, spesialister, NAV, arbeidsgiver, venner og familie. Om jeg itillegg til å hanskes med sykdommen måtte ha forholdt meg til mistro og alle de «gode rådene» du skissere hadde sykdommen vært vanskelige å bære.

    Jeg håper høsten og vinteren bringer datteren din, og dere alle, gode stunder.

    • @snurre007 sier:

      Takk for hyggelig respons, og for at du deler eget, Therese!🙂 Det er direkte godt å høre at du har blitt møtt på en god måte! Vi har også gode støttespillere nå, og er takknemmelige for det!
      Mange ungdommer sier selv at noe av det verste er det å ikke bli trodd, her forteller en av dem: http://bit.ly/1dRPLGX
      Ha en best mulig dag!
      Klem

  11. Bjørg sier:

    Tusen takk for at du deler dette! Jeg er selv 57 år med mulig ME. Er ikke ferdig utredet enda, men kjenner igjen alle symptomene hos meg selv. Har vært syk siden 1995 etter en bilulykke. For meg har det vært så vanskelig og forvirrende å akseptere og forstå sykdommen. Enda vanskeligere å få alle rådene, gjøre dem og se at det ikke har ført meg noen vei! Jeg beundrer deg og datteren din! Så flott at du støtter henne på denne måten!
    Gi henne en god varm klem fra meg!🙂❤
    Bjørg
    http://menneske-ogliv.blogspot.no/

    • @snurre007 sier:

      Tusen takk for god tilbakemelding, Bjørg!🙂
      ME er ME uansett alder det rammer, og det er fryktelig vanskelig å forstå symptomer, effekt av bare bittelitt for mye aktivitet og innse de begrensningene det gir. Men med god energiøkonomisering lar det seg gjøre å stabilisere sykdommen og sakte bygge seg opp igjen. Det tror jeg på! Men det må skje i den enkeltes eget tempo! Du vet sikkert at det er mye nyttig info hos pasientorganisasjonene.
      Lykke til med utredningen, og så håper jeg at du har det så bra som du kan ha det!🙂
      Klem

  12. ME er en «sekkediagnose» på linje med kreft, det finnes mange varianter. Ingen ville fjerne «mannepuppene» mine om jeg fikk prostatakreft, men ME?? Alle ser ut til å mene at det er en sykdom, men de er uenige om alt annet.

    ME type 1 er rett og slett utmattelse, ta en «Bondevik».
    ME type 2 er type 1 + forkjølelse, influensa etc. Ta LP eller sats på Risikohospitalet.
    ME type 3 og videre, skygg unne de forrige «kurene», her gjør de vondt verre.

    Et problem er at stress er en faktor som kan utløse ME, sammen med noe mer, og ME kan gi stress. For mange i helsevesenet tror at dette er samme stress. Jeg har to barn med ME, litt forskjellig syke, men mye er likt. Bl. a. startet begge i puberteten, med «nettopp fått mensen». Dette kobler jeg med at flest kvinner er rammet.
    Den eldste hadde kjempegode resultater med antibiotika, og gikk rett i kjelleren da helserådet ga legen forbud, på samme måte som han medborreloise (eller hvordan det skrives).

    Helt ufattelig at noen skal straffes, for å gjøre ting anderledes enn de som ikke får til noe som helst, men Norge……
    Begge får nå «Gammanorm» med bra resultat. De er ennå ikke bra, men i forhold til det dert var er det meget positivt. Fastlegen nektet å sette det, kalte dette «eksprimentmedisin», men de som var med på interrail i gamle dager, fikk dette for å styrke immunforsvaret.

    ME ser ut til å være blant de moderne sykdommene, og jeg har tro på mangler i maten som en medvirkende årsak. Kunsgjødsel for «det grønne» til å gro fort, slik at det tar opp mindre næring. Uansett om det er «kumat» eller korn, gir dette mangler på viktige stoffer, stoffer som kan være drivstoff for immunforsvaret.

    Matallergi er en annen teori jeg begynner å få tro på. Mange smittsomme sykdommer er «bare» smittsomme før man vet at man er syk, så kan det ikke være en «svak matallergi» som ikke vises, fordi man bruker energi på å bekjempe den og så langt klarer det?

    Ja, dette er kanskje «gode råd», men folk flest kan tenke selv. mange «goder råd» koster det lite å forsøke, andre (som gammanorm) er dyrt, men Helfo refunderer 90 % av kostnadene over ca. 1.400. Samme hva som prøves, og koster penger, søk helfo om refusjon.

    • @snurre007 sier:

      Hei Bjørn, og takk for innspill!🙂
      Jeg ser ikke dette som slike irriterende «gode» råd, men som dine smertelig erfaringsbaserte beskrivelser og hypoteser. Og vi er nok mange som er skeptiske til tilsetningsstoffer, storforbruk av antibiotika i kjøttproduksjon/oppdrettsnæring og sprøyting i jordbruket. Synes mye av dette virker eksperimentelt.
      ME kan muligens deles opp i enda flere varianter. Og kanskje er det egentlig ikke varrianter, men ulike sykdommer. Det kan jo være en medvirkende årsak til at vi ikke kjenner årsaken. Jeg har hørt leger si det også. (Men ikke alle leger.)
      Folk kan definitivt tenke selv, og kjenne på sin egen kropp hva som ser ut til å virke oppbyggende og nedbrytende. Det gjelder også barn og unge.

      Jeg håper du og jentene dine har en så god kveld som dere kan ha, og ønsker jentene fortsatt positiv utvikling!🙂
      Klem

  13. Anette sier:

    Supert skrevet!:)
    Du virker som en super mor!
    Blir så provosert og lei meg når uvitende folk slenger slike kommentarer som «tren» og «skole er vitkig». I mitt tilfelle har det bare kommet fra folk som ikke kjenner meg så godt, for mine aller nærmeste vet hvor positiv jeg er. Og de vet hvor mye og hvor hardt jeg har jobbet med skole før sykdommen. Og de vet hvor mye jeg elsker å være i aktivitet og trene.. Men når noen en skjelden gang kommer med disse «gode» rådene, så tar jeg de likevel til meg😦

    • @fryvil sier:

      Mange takk, Anette!🙂
      Jeg er ikke mer super som mor enn de fleste, men jeg liker å skrive, begynner å kunne ganske mye om ME, og synes at ME-mammaenes stemmer må frem. Man må ha kunnskap og innsikt for å forstå, og hvem er nærmere å få dette fra enn de som har skoene på?
      Så godt at de som kjenner deg ikke maser med «gode» råd! Og du – de andre får du prøve å riste oppgitt på hodet over og tenke at de vet ikke bedre. Men lett, det er det ikke.
      Ønsker deg en så god kveld som overhodet mulig!
      Klem

  14. Anita sier:

    Tusen takk for at det er mammaer som deg som hjelper barna våre , mammar og pappar til å fortelle verden der ute om ME. Har en datter på 18 som har vært syk i 8 år. Hun var veldig syk i mange år men greier nå litt skole ( Vi tar en dag av gangen)har følt mye sorg på hennes vegne og da hun fikk tilbakefall nå ble hun veldig deprimert:( Men så fikk vi se siden din og latteren satt løst da vi leste stillings annonsen:) Vi ser lyst på fremtiden for det kan jo bare gå en veg.)

    Hilsen
    Anita

    • @fryvil sier:

      Hei Anita, og takk for hyggelig tilbakemelding!🙂
      Åtte år er lang tid, og tilbakefall er vondt – både for den med ME og for de pårørende. Så godt at dere klarer å se lyst på fremtiden! Håp og tro på bedring er viktig, ingen tvil om det.
      Jeg ble glad for å høre at datteren din også så humoren som skjuler seg i stillingsannonsen. Jeg har nå lagt til en personlig egenskap og en arbeidsoppgave – det er jo enormt viktig å trygge barna på at ingenting av dette er deres skyld.
      Jeg håper dere har en så god dag som mulig, og at datteren din kommer seg raskt igjen.
      Klem

  15. 9name sier:

    Veldig godt skrevet. Jeg har selv M.E og har opprettet en blogg for å få ut litt steam. «Alle» har meninger og «gode» råd. Jeg har et innlegg på bloggen min som heter «Kan du ikke bare tenke deg frisk» Litt i samme gate som det du har skrevet her. Ønsker det beste for jenta di,og så bra at hun har deg🙂 Mvh. Nina.

  16. Karianne sier:

    Kjenner meg igjen. Er 18 år men familie og lege sier jeg skal late som jeg ikke har ME og gå turer selvom jeg er syk osv min far tror til og med at sykdommen er psykisk. Blir riktig såret og irritert. Hardt og være 18 år bundet til sengen uten hjelp eller forståelse fra verken mor far og lege egentlig ingen. Ønsker datteren din god bedring ❤️Håper det kommer en kur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s